Av Ola Johan Settem
I disse dager finner FNs klimakonferanse sted i Nairobi. Verdens toppledere er samlet for nok en gang å være enige om at det er viktig å ta klimagassutslippene på alvor. Om de blir enige om effektivt å ta opp kampen for miljøet er en annen sak.
Norge alene kan ikke løse verdens miljøproblemer. Det er uansett flaut at det skal være så kronisk vanskelig for en såpass søkkrik, informert og høyt utdannet nasjon å ta konkrete grep for å få ned våre egne klimagassutslipp. Og forplikte seg til det. Ta vår del av forvalteransvaret. Gå foran med et godt eksempel.
I stedet bygger vi forurensende gasskraftverk på Mongstad, og kan selvsagt ikke ta oss råd til renseteknologi før det har putret og gått og forurenset noen år. Som nasjon har vi jo tross alt bare spart opp litt mer enn 1000 milliarder på bok.
Uansett, det å kjempe for miljøet trenger ikke bare dreie seg om å uttale dommedagsprofetier og fortvile over hvor håpløst ting kan virke. Miljøspørsmål rykker stadig høyere på den internasjonale agendaen, og enda viktigere: de rykker stadig høyere på den amerikanske innenrikspolitiske agendaen. Nå har jo Californias ruvende(bokstavelig talt) guvernør, Gubernator Schwarzenegger, lovet ”to terminate climate change”. Så da øyner vi kanskje en strime av håp i horisonten? Uansett, mitt tips er at vi om to år har to presidentkandidater i USA som begge tar klimatrusselen på alvor. Clinton mot McCain. The race is on.
Og det er nettop i lys av disse små strimene av håp det er viktig at vi i lille Norge tar til orde for tiltak som både vil nytte og som er oppnåelige. Internasjonalt forpliktende avtaler er essensielt. Hva bør hovedvåpenet i kampen mot klimatrusselen være? Selv er jeg ikke i tvil om at vi trenger et system for kjøp og salg av CO2-kvoter som er fleksibelt og som fungerer. Jeg har ikke tro på at klimatrusselen kan takles uten aktiv bruk av markedsmekanismer
Den mye omtalte Stern-rapporten meldte at kostnadene ved global oppvarming vil utgjøre mellom 5 og 20 % av klodens samlede verdiskapning i løpet av det kommende århundret. Bak slike tørre tall ligger utallige naturkatastrofer og dertil hørende menneskelige tragedier. Samtidig ble kostnadene ved å stabilisere utslippene på et forsvarlig nivå beregnet til 1% av verdens samlede verdiskapning. Får vi snart internasjonale toppledere som evner å gjøre en kost-nytte-vurdering her og iverksette de tiltak som da framstår rasjonelle???
Vel, jeg skal forsøke å gjøre det lille jeg kan. Kjempe for at vi her på det norske vestland satser på våre nye, fornybare energikilder – ja til vindkraft! Og for at vi i Norge får ledere som evner å sette den globale klimatrusselen foran norske fagforeningsinteresser. Følg med!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment